Aftenpostens lederskribent ser to hovedargumentet mot å tillate politisk TV-reklame. Det ene er at ikke alle har like stor råd til å kjøpe seg reklameplass. Det andre er at det kan føre til flere negative ytringer og til at personlig nedrakking tar plassen for politiske programytringer. I begge tilfeller betviler Aftenposten at politisk reklame på TV vil utgjøre noen særlig forskjell fra politisk i trykte media, som jo er tillatt. Lederen konkluderer derfor at skepsis mot politisk TV-reklame bunner irrasjonel og nostalgisk motstand mot det nye. I dette perspektivet blir et forbud mot TV-reklame til "forbud mot at de som deltar i samfunnsdebatten... skal kunne kjøpe seg plass i et nyhetsmedium bare fordi det er elektronisk".
Men det er en viktig forskjell mellom trykte media og TV som er oversett i dette resonnementet.
]]> I et demokrati har hver av oss makt over hverandre gjennom stemmeseddelen. Når du velger hvem du stemmer på, utøver du statsmakt over meg, fordi den demokratisk valgte politikken er bindende for oss alle, også for oss som kanskje er uenig og stemte for en annen politikk. Og i siste instans kan jeg tvinges til å adlyde fellesskapets demokratiske beslutninger gjennom statsapparatets rettmessige tvang, som hvis jeg straffes for ikke å betale skatten vi i fellesskap har bestemt at jeg skylder.Det at vi utøver statsmakt gjennom velgerhandlingen gjør at hver og en av oss også har en plikt til å forvalte den makten på en ansvarlig måte. Når jeg har makt over må jeg forstå med hvilken rett jeg kan påtvinge deg lover og regler og gjøre mitt beste for å finne ut hva jeg tror er riktig måte å utøve makten på. Som en ansvarlig borger kan jeg ikke bare stemme slik jeg føler for; jeg er forpliktet til å stemme for det jeg etter grundig gjennomtenkning tror er rett, ikke det jeg i øyeblikket har lyst på eller tror gagner meg selv.
Hva kan et parti eller en politisk bevegelse kommunisere gjennom TV-reklame som ikke uttrykkes like godt i trykte media? Virkningen av TV og film virker som regel sterkere og mer umiddelbart på følelsene enn trykte tekster. (Det er vel også derfor Ytringsfrihetskommisjonen foreslo bare å tillate sensur for å beskytte barn mot "levende bilder".) Tenk på forskjellen på TV-reklamer og trykte reklamer for forbruksvarer. Fordelen med TV (for dem som reklamerer) er at en TV-reklame bedre kan kortslutte det resonnerende filteret vi bruker når vi leser, og appellere direkte til følelsene. En TV- (eller kino-)reklame for Coca-Cola er et mye mer effektivt instrument for å knytte alle slags konnotasjoner av tilfredsstilte begjær, kulhet og vellykkethet til det som egentlig bare er et forbruksvalg. Reklamer virker ikke gjennom å appellere til fornuften, men ved å snike seg forbi den.
TV-reklamenes "fortrinn" fremfor de trykte reklamer som vi allerede tillater er altså at de ikke respekterer den grunnleggende demokratiske plikt vi har til å underbygge våre politiske valg med refleksjon og kritisk gjennomtenkning av alternativene. De oppmuntrer til å bruke stemmeretten på en skjødesløs måte - som en forbruksvare, uten å innse at vi når vi stemmer underlegger andre vår felles tvang.
All den tid et forbud mot politisk TV-reklame ikke faktisk hindrer noen i å effektivt si hva de vil til hvem de vil - og det er det vel ingen som vil hevde i dagens Norge - har vi derfor god grunn til å opprettholde forbudet. For å sette det på spissen: Vi ønsker ikke å la politiske partier betale velgere for å stemme på dem. Hvorfor skal vi være mer villige til å la dem kjøpe stemmer med den illusoriske tilfredstillelsen som TV-reklamer knytter til produktene de profilerer?
]]>