Er Norge en helsesinke?

Av: MARTIN E. SANDBUDoktogradsstipendiat i politisk økonomi og statsvitenskap, Harvard University

WHO har rangert effektiviteten i Norges helsesystem som nummer 18 i verden. Tallene ble presentert i Dagsavisen den 17. august under overskriftene «Norge en helsesinke» og «Norge dårligere enn Marokko». Det fremgår av avisens intervjuer at Norges fremste helsepolitikere bekymrer seg over Norges 18. plass. Gjennom engasjementer i WHO har jeg hatt anledning til å studere WHO-rapporten om effektivitet i helsevesenet inngående. Det synes å være nødvendig å gi utfyllende opplysninger som ikke fremgår av Dagsavisens artikkel.

Forfatterne av WHO-rapporten ser på hvor god helse et land har oppnådd (målt i ventet levealder justert for sykdom), og sammenligner det med et anslag av hvor god helse befolkningen burde ha i forhold til de ressursene helsevesenet disponerer. Helsevesenets effektivitet avhenger altså av hvor nær befolkningens helse ligger opp mot det anslått maksimale landet kunne oppnå.

I The World Health Report 2000, som kom ut i juni i fjor, offentliggjorde WHO to rangeringer av de 191 medlemslandenes helsevesen. Det som ble målt, var hvor effektivt helsevesenet oppnådde et høyt helsenivå, og hvor effektivt helsevesenet oppnådde et bredere mål som inkluderte likhet i helsetilbudet og respekt for pasientenes privatliv og medbestemmelsesrett i tillegg til helsenivået i befolkningen. På den første listen kom Norge på 18. plass, og på den andre på 11. plass. Artikkelen i British Medical Journal den 11. august i år som Dagsavisen anvender som kilde, brukte ganske enkelt den første rangeringen fra i fjor påny, og er slett ingen «fersk rapport». Det er altså misvisende når Dagsavisen sier at «nå har forskerne trukket inn kostnadseffektivitet» og at Norge har rykket ned fra en 11. plass i fjor til en 18. plass i år.

Et mer alvorlig problem er at metodene som WHO brukte for å sammenligne effektiviteten i forskjellige lands helsevesen, dessverre er svært mangelfulle. Sammen med professor Dean T. Jamison ved University of California har jeg skrevet en kritikk av disse metodene som sto på trykk i tidsskriftet Science den 31. august i år. La meg kort få gjengi kritikken her.

WHO-rapporten tar med i betraktning utdannelsesnivået i befolkningen når de anslår hvor høyt landets helsenivå ville være hvis helsevesenet var 100 prosent effektivt. Hvis befolkningen har dårligere helse fordi den har lavere utdannelse, lastes altså ikke landets helsevesen for det. Tilsvarende blir ikke helsevesenet ansett som mer effektivt hvis helsenivået i ett land er bedre enn i et annet bare som følge av høyere utdannelse.

Hensynet til at land har forskjellig utgangspunkt når det gjelder utdannelse er fornuftig. Problemet er at det også finnes mange andre årsaker til god eller dårlig helse i befolkningen som helsevesenet heller ikke kan holdes ansvarlig for. For å gi et eksempel: når nordlige land har et bedre helsenivå enn tropiske land, har det mye å gjøre med at vi ikke trenger å slite med tropiske parasitter. At klimaet vårt gjør oss mindre utsatt for parasittsykdommer, kan likevel ikke tolkes som at vi har et mer effektivt helsevesen.

Ta et annet eksempel: At middelhavsland av kulturelle grunner har et sunnere kosthold enn vårt, betyr ikke at vårt helsevesen er mindre effektivt enn deres. Slike forskjeller tar ikke WHO-rapporten hensyn til: med de metodene som er brukt, er geografisk uflaks ensbetydende med et ineffektivt helsevesen.

I vår kritikk i Science konkluderer vi med at de nøyaktige plasseringene som landene får i WHO-rangeringen, er meningsløse. Hvordan vil jeg da råde deltakerne i den norske helsedebatten å forholde seg til dem? Norges helsepolitikere har et ansvar for å innhente råd fra fageksperter, både fra WHO og uavhengige forskere. De burde ha kjent til resultatene fra i fjor, og de burde vite om de metodologiske problemene med rapporten. Slik kom kanskje daværende statssekretær Lars Erik Flatø hederligst fra det, siden han ikke ville kommentere rapporten før han hadde lest den grundigere.

Likevel er konstruktiv kritikk mest på sin plass her. Det er bra at helsepolitikerne bekymrer seg over hvor effektivt Norges helsevesen er. Men i stedet for å være opptatt av at Norge kom en plass etter Marokko i WHO-rapporten, bør de heller følge opp rapportens ånd, som er budskapet om å etterstrebe objektive og selvkritiske kriterier for helsepolitikken. Politikerne bør klargjøre hva de ønsker å oppnå i helsepolitikken, det vil gi velgerne en mulighet til å avkreve makthaverne regnskap for det de lover.